I Norge har vi forholdstallsvalg, dvs. at et parti i stor grad får samme andel representanter på Stortinget som de fikk stemmer under valget. Dette sikres ved at:
Formålet med sperregrensa er å forhindre at små partier blir representert, og begrunnes gjerne med behov for stabilitet og utfordringer med mange små partier. I Norge har sperregrensa ikke vært særlig kontroversiell, og den har heller ikke pleid å ha mye å si for sammensetningen av Stortinget. For eksempel hadde partiene som lå under eller nær sperregrensa en kombinert oppslutning på bare 1-2% prosent i 2008. Men siden da har situasjonen endret seg kraftig. Grafen nedenfor viser oppslutningen til de mindre partiene på Stortinget fra 2008 til 2021.
Flere partier som pleide å ligge stabilt over sperregrensa falt ned til den i denne perioden (V, KrF, SV og Sp (de to siste kom seg igjen)) og flere tidligere veldig små partier vokste (R, MDG, Andre). Grafen under viser oppslutningen til partier som enten ligger under eller snuser på sperregrensa. Hver prikk svarer til et månedlig gjennomsnitt av meningsmålinger fra Pollofpolls.no, og viser summen av oppsluttningen til partier under ca. 4.5%.
Fra 2008 til 2021 har dette vokst fra 1-2% av stemmene til 16%. Sperregrensa har dermed gått fra å være en fotnote til å bli en av de viktigste faktorene i det norge valgsystemet, og det er nå vanlig at valg avgjøres av hvilke partier som havner under eller over grensa.
I tillegg til at ikke-proporsjonalitet svekker demokratiet i seg selv, er det problematisk ved at det gjør at det lønner seg å stemme taktisk. Dette er at folk stemmer på et annet parti en det de liker best fordi de tror de får mer uttelling for det, f.eks. fordi favorittpartiet uansett ikke blir representert, eller fordi stemmen kan hjelpe en potensiell koalisjonspartner til favorittpartiet mer enn en direkte stemme. For eksempel stemte mange Høyre-velgere på Venstre under stortingsvalget 2017. Resultatet av taktisk stemming er at sammensetningen av Stortinget blir enda mindre representativ for befolkningen enn det sperregrensa i seg selv gjør. Wikipedia-artikkelen om taktisk stemming nevner sperregrensa som hovedgrunnen til taktisk stemming i partilistesystemer som det norske:
The presence of an electoral threshold (typically at around 5% or 4%) can lead to voters voting tactically for a different party to their preferred political party (which may be more hardline or more moderate) in order to ensure that the party passes the threshold. An alliance of parties can fail to win a majority despite outpolling their rivals if one party in the alliance falls beneath the threshold. An example of this is the 2009 Norwegian election in which the right-wing opposition parties won more votes between them than the parties in the governing coalition, but the narrow failure of the Liberal Party to cross the 4% threshold led to the governing coalition winning a majority.
Siden sperregrensa har blitt så viktig, og har fått så mye større betydning enn den hadde da den ble innført, er det kanskje på tide å vurdere om den burde senkes eller fjernes. Sperregrenser fins i mange land, men det varierer veldig hvor streng den er. Norge og Sverige mener at 4% er nødvendig for stabilitet, mens Danmark synes tallet bør være 2%. Finland mener at partier under 3% ikke burde representeres i det hele tatt, mens Tyskland setter grensen til 5%. Og i Tyrkia blir det null mandater til partier under 10%. Det virker litt som om hvert land bare har tenkt på et tall uten å se på erfaringer fra andre. Danmark er et eksempel på at en sperregrense på 2% fungerer fint. Kanskje vi kunne prøvd det i Norge i første omgang?